Det er sent på dagen. En sak haster, men alle du pleier å spørre er borte. Du sitter igjen med en vurdering som kan ha store konsekvenser for et barn og ingen å tenke høyt med. For mange i barnevernet er ikke det unntaket, det er hverdagen.
Joachim og Hina Qazi-Aarud kjenner den situasjonen godt. Mellom seg har de nesten 40 år i barnevern, politi, NAV og andre deler av hjelpeapparatet. De har stått i akutte kriser, ledet fagmiljøer og samarbeidet tett med kommuner, helse og politi. Det var de erfaringene som til slutt fikk dem til å starte Underveis.
– Vi husker selv hvordan det var å sitte alene med ansvaret. Den følelsen ønsker vi at færre skal kjenne på, sier Hina.
Vi husker selv hvordan det var å sitte alene med ansvaret. Den følelsen ønsker vi at færre skal kjenne på.
– Hina Qazi-Aarud
Noen å tenke høyt med
Det første Underveis tilbyr er en fagtelefon du kan ringe gratis, uten å forplikte deg til noe. Ikke fordi de mener alle trenger store tiltak og omfattende prosesser, men fordi mange ganger trenger du bare en erfaren fagperson som kan lytte, stille de riktige spørsmålene og hjelpe deg å sortere situasjonen.
Terskelen for å be om hjelp kan være høy, særlig hvis man leder andre.
– Det er ikke alltid man vet hva man trenger, og ikke alltid man tør, som leder, å si at «dette har jeg ikke fått til». Det er nettopp den terskelen vi prøver å senke med fagtelefonen, sier Joachim.
Hina er opptatt av hvordan det skal føles å ta kontakt.
– Du møtes med ydmykhet og forståelse av folk som selv har vært ledere og rådgivere. Vi forstår at der ressursene kuttes, er gjerne der det brenner mest, sier hun.
En tjeneste under press
Ny barnevernslov stiller høyere krav til dokumentasjon og juridiske vurderinger, mens ressursene mange steder krymper. Når sykefravær og høyt sakstrykk treffer samtidig, er det gjerne de som allerede strekker seg lengst som sitter igjen med de vanskeligste vurderingene.
– Du har kanskje hørt at den nasjonale normen er 9 til 12 saker per saksbehandler. Så kommer du ut i jobb, og så er det 90 undersøkelser på vent og alle saksbehandlere har 30 saker. Da får man jo sjokk, sier Joachim.
Resultatet er en ond sirkel der de litt mindre alvorlige sakene må vente, helt til de også blir akutte. Folk brenner seg ut, og turnoveren gjør det vanskelig å bygge stabilitet.
Oppvekstreformen fra 2020 skulle rydde opp i dette. Kommunene skulle bygge opp egne lavterskeltilbud med for eksempel foreldreveiledning, slik at barnevernet kunne konsentrere seg om de mest alvorlige sakene. Mange kommuner, inkludert Oslo, har ligget bakpå i dette arbeidet. Resultatet er at sakene fortsatt hoper seg opp i barnevernstjenestene.
Det er for mye ansvar lagt på kommunen, og for lite statlig styring.
– Joachim Qazi-Aarud
Joachim mener noe av svaret også ligger i hvordan en rekrutterer. I stedet for å se utelukkende på utdanningsbakgrunn bør tjenestene i større grad vurdere personlige egenskaper. Har personen en robust tålegrense for det som faktisk venter dem i rollen? En må være ærlig om hva rollen faktisk krever allerede fra starten.
– Hvis en er tydelig på at det å jobbe i barnevernet betyr at du må være en kaospilot som tåler kriser, får man ansatte som er bedre rustet, sier han.
Hvem skal jeg ringe?
Et av de mest konkrete problemene fagtelefonen skal løse, er et som sjelden snakkes høyt om: mange vet rett og slett ikke hvem de skal ringe når en sak ikke er åpenbart barnevern, men heller ikke noe annet.
– En vet kanskje ikke hvem man skal ringe og det er ikke tydelig om saken tilhører barnevernet, politiet eller psykiatrien. Da kan det være fint å få hjelp til å sortere, sier Hina.
Etter mange år i feltet har både Joachim og Hina bygget seg opp oversikt over hjelpeapparatet. Hvem som håndterer hva, og hvem en bør kontakte i ulike situasjoner. For den som sitter alene i en tjeneste i distriktene, kan det være vanskelig å vite hvor en skal begynne.
– Alle sitter på sin egen liste over hvem en ringer til. Det finnes ikke en god nok nasjonal oversikt dessverre. Det ønsker vi å hjelpe til med, sier Hina.
Det kan handle om en sak som grenser mot æresvold, om en ungdom som står i fare for å sendes ufrivillig utenlands, eller om en familie der flere instanser burde vært inne. Når saksbehandleren ringer, kan Underveis hjelpe dem å identifisere riktig instans og eventuelt koble dem videre.
Magefølelsen som ikke har ord
Et annet scenario Joachim trekker frem er kanskje enda mer gjenkjennelig; man har en dårlig magefølelse i en sak, men klarer ikke helt å sette ord på hvorfor. Så skal en prøve å overbevise lederen sin, om å sette inn tiltak eller vurdere en akuttplassering.
– Da har du kanskje ikke begrepene eller argumentene for å få gjennomslag for den beslutningen. Dette er noe som opparbeides gjennom erfaring. Da kan vi være et sted du ringer, hvor vi hjelper deg å sortere tankene dine og finne ut av, hvorfor du har den dårlige magefølelsen. Og så kan du ta med deg det inn til lederen din, sier Joachim.
Det handler ikke om å ta over vurderingen, men om å være en stabiliserende faktor når det brenner.
– Noen ganger handler det om å ha is i magen. Andre ganger, om å vite når en skal eskalere. Det brenner, men vi har hodet kaldt når vi jobber videre, sier Hina.
Når saken krever mer
Noen saker krever noe utover det rent barnevernfaglige. Underveis har bred erfaring med vold i nære relasjoner, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll. Saker der risiko- og sikkerhetsvurderinger står sentralt, og der konsekvensene av feil vurderinger kan bli store.
– I slike saker må en håndtere mye på en gang: trusler, kontroll, sikkerhet, psykisk helse, familiedynamikk. I ytterste konsekvens kan det handle om liv og død. Da er det avgjørende å ha tilgang til riktig kompetanse, sier Hina.
Utover fagtelefonen tilbyr Underveis lederstøtte, saksbehandling ved høyt arbeidspress, foreldreveiledning og miljøterapi, kompetanseheving og bistand i komplekse saker. Ved behov settes det sammen tverrfaglige team tilpasset den enkelte saken eller kommunen.
– Vi er opptatt av å forstå helheten før vi anbefaler noe som helst. Kanskje trengs det en familieveileder, men også en psykolog som kan jobbe med foreldrenes psykiske helse, eller en lege som kan kartlegge og utrede medisinske problemstillinger, sier Joachim.
– Vi er gode på lovverk. Vi vet hva man kan og bør gjøre, og når, legger Hina til.
Målet er å bli overflødige
Underveis skal ikke bli en varig løsning for noen kommune. Det er et bevisst valg.
– Hvis det offentlige henter inn oss til å hjelpe med å ta unna saksmengden, vil vi hjelpe dem å lage løsninger slik at vi blir overflødige når ting har kommet under kontroll, sier Joachim.
Det er derfor vi heter Underveis, og vi mener det. Vi mener faktisk at vi ikke skal bli en varig løsning.
– Hina Qazi-Aarud
– Barn og familier har ikke godt av hull i bemanningen, men trenger struktur og forutsigbarhet, sier Hina.
Motivasjonen er den samme som da de selv begynte i faget; sikre barn en trygg oppvekst, komme tidlig inn og styrke foreldrene slik at hele familien står stødigere.
– Vi synes det er spennende at folk tar kontakt, og vi vil gjerne hjelpe dem å finne ut av ting, sier Joachim.